OZZY AND ME (english summary further down the page)

Det er langt over leggetid i Kjelsåsveien. Under dyna har jeg funnet fram min hemmelige maskin som gjør at jeg kan motta mystiske signaler fra verden. Det er en billig kassettradio, men med usedvanlig lang og effektiv antenne som fanger inn hele det fargerike og nisjepregede spekteret av Oslos næradiostasjoner. Innimellom får jeg til og med inn mystiske beskjeder fra internradioen til et næringsbygg i området, men denne kvelden kommer en ganske annen lyd.

Kveldsstemning fra barndomshjemmet. Fra English Conversation 2005

I dét tuneren passerer 100 FM, dukker det opp en varm men spiss gitar som spiller et sorgmuntert riff. Så en stemme som er ung og ivrig, lys og luftig, og flyter oppå resten av bandet. I god tradisjon med resten av familien er den engelske språkforståelsen min på et bunnivå, men jeg får med meg at den unge mannen hyler i “Cocaine!” i refrenget. Dette er drøye saker! Radiostasjonen jeg hører på er drøy nok i seg selv, det er den beryktede Radio Nite Rocket som ble min inngang til den klassiske rocken. Mye mer er det å si om denne omstridte nærradioen med sendetid 23-06, men det får bli en annen gang. Dette handler nemlig om mannen som synger.

Vi har fått enda en magisk maskin i hjemmet. I TV-stua står det nå en råflott NAD CD-spiller, og jeg bestemmer meg for at dette er en god anledning til å skaffe meg min egen musikk. Fram til nå har jeg hørt på familiens vinyl-samling, stort sett bestående av Paul McCartney (som jeg fortsatt elsker), kristne kor-plater og barnemusikk. Maj Britt Andersen og Portveien har vært faste følgesvenner i mange år, men jeg skjønner det er på tide å ta farvel. Beatles og Michael Jackson har jeg på bootleg LP fra fjorårets sommerferie i Bulgaria, med kyrilliske bokstaver på omslagene. På kassett har jeg Vanilla Ice (også bulgarsk bootleg), Leonard Cohan og Jan Eggum (lånt fra en bror) og en hel kasse med kassett-serien Barnas Lyttepost, produsert av K.A.B.B.(Kristent arbeid Blant Blinde) og inneholder hørespill, vitser og en og annen Børudgjengen-banger. Jeg er ikke blind, men man tar det man får. Dessuten kunne de brukes til å ta opp musikk på hvis man teipet over hullene på toppen.

Med andre ord: Jeg trengte egen musikk, og kom stolt hjem fra byen med “Speak of the Devil” av Ozzy Osbourne. Midt på coveret, omgutt av et horribelt omslagsdesign i svart, rødt og gult, hyler Ozzy mot meg med huggtenner fra moro-butikken og syltetøy i kjeften. Han ser ut som en drittunge som tror han er skummel. Men det dårlige omslaget er i tilgitt når jeg setter på CD’en.

Mange foreldre reagerte på snikreklamen for Nora jordbærsyltetøy

Først publikum som roper: Ozzy! Ozzy! Ozzy! Så et gledeshyl: Aouuuh! How’re you doing? Så et helt infernalsk gitarriff, og helt mentalt ustabile, elleville trommer. Så stemmen til Ozzy som lirer av seg noen dommedagsaktige visjoner med den klare, lyse stemmen som ikke er jålete, opera-aktig, ikke “gjør seg til”, bare leverer linjene med stor iver. Musikken er gravalvorlig, dyster og … tøff! Jeg har ikke hørt på makan. Jeg er solgt.

Lite visste jeg da at alle disse fantastiske Ozzy-låtene skulle vise seg å egentlig være Black Sabbath-låter, her gjenskapt av Ozzy med band, sannsynligvis for å kunne høste inn en større del av Sabbath-potten. Senere skulle jeg skjønne hvordan det hele hang sammen, ikke minst går jeg tilbake og hører gammel Sabbath. Det er lite kunst og kultur som matcher personligheten min mer enn lydbildet på plater som Paranoid, uten at jeg kan forklare hvorfor, musikk er jo overnaturlig. Det handler om å føle seg hjemme i musikken, og tilstedeværelsen til Ozzy er en viktig del av det.

Den neste CD’en jeg skaffer meg med min nye bestevenn Ozzy er “No More Tears”, utgitt i det sinnssyke musikkåret 1991, men den ankom nok Kjelsåsveien noe senere. Lydbildet føltes nok utdatert allerede da, med masete synther, og kanskje litt VEL heseblesende gittarrunking fra Zakk Wylde, men låtene (hvorav halvparten er skrevet med selveste Lemmy fra Motorhead) er herlige. Også har du jo superballaden Mama I’m Coming Home som har fulgt meg gjennom livet, hovedsakelig fordi min barndomskompis Melsom, uvisst av hvilken grunn, ringer meg hver gang han hører låta på radioen, noe som er overraskende ofte, og legger telefonen inntil høyttaleren så jeg skal få høre en smakebit.

Jeg hoppet altså bukk over hele 80-talls-Ozzy, men alt gullet som finnes der har jeg til gjengjeld tatt til mitt hjerte etterhvert. Det er tross alt jo på energibomber som Crazy Train og Mr.Crowley at Ozzy som soloartist gnistrer mest.

I min lille verden var jeg ganske alene om å digge Ozzy. Det var for gammaldags for vennene mine, for satanistisk for min kristne familie. Ozzy var ikke langt fremme i folks bevissthet da han plutselig dukket opp som realitystjerne på TV. Gjennom MTV-serien The Osbournes ble det blåst nytt liv i karrieren til Mørkets prins. Det lå en pussig ironi i at den falne rockestjernen ble hovedperson i den aller første kjendis-reality-serien som slo an. Det fascinerende med The Osbournes var dessuten hvor lite Ozzy selv så ut til å bry seg. Det var forfriskende da, og ikke minst nå, å se et menneske på TV som gav faen, virkelig var seg selv, og egentlig ikke var så hypp på oppmerksomheten. Dessuten er kjemien mellom kone/manager Sharon og ektefellen i særklasse unik og hjertevarm, og er et forhold som burde stå som et lysende forbilde for alle som har prøvd å leve sammen som par. Humor og tålmodighet ser ut til å funke, selv når man har så udugelige unger som i Osbourne-familien.

Kanskje er poenget med å ha et idol ikke at man finner en å se opp til, som man vil bli som, men mer at man finner en person som allerede ligner litt på deg. Det finnes solid trøst å digge en rockestjerne som kan være like teit, enda teitere, enn deg, og gjøre enda dummere ting enn deg. Også er det ikke så innmari nøye om det går på trynet. Hvis Ozzy kan komme seg opp på scenen igjen, kan vel jeg det også! Ozzy er ikke atletisk, ikke spesielt smart, ikke spesielt tøff, og det virker som han heller ikke har hatt en tanke om at han er noe bedre eller viktigere enn andre. Han har talentet sitt, sangstemmen, karismaen og selvsagt sjarm. Man kan komme langt med sjarm og en dum drage-tattis.

Denne uken kommer barneboka “Min første bok om Ozzy Osbourne”. Utgiver er platebutikken Big Dipper som ville feire sitt 25-års jubileum med å vise neste generasjon gleden med rockemusikk. Boka har vært en drøm jeg har prøvd å fullføre i flere år, før Jacob Krogvold fra Big Dipper tok kontakt og allerede hadde slagordet “Slik snakker du med barna dine om Black Sabbath” klart.
Boka kan bestilles her, eller plukkes opp hos Big Dipper sammen med en bunke plater du vet du trenger.

OZZY AND ME

It is well past bedtime in my bedroom. I have found my secret machine that allows me to receive mysterious signals from the outside world. It is a cheap cassette radio, but with an exceptionally long and efficient antenna that captures the entire colorful and niche spectrum of Oslo's local radio stations.

Suddenly a warm but sharp guitar appears, playing a mournful riff. Then a voice, young and eager, bright and airy, floating above the rest of the band. The young man is howling "Cocaine!" in the chorus. These are serious matters!

We've got another magical machine in the home. In the TV room there is now a stunning NAD CD player, and I decide that this is a good opportunity to get my own music. Up until now I have been listening to my family's vinyl collection, mostly consisting of Paul McCartney (whom I still love), Christian choir records and children's music.

In other words: I need my own music, and proudly bring the CD "Speak of the Devil" by Ozzy Osbourne home. On the cover, surrounded by a horrible design in black, red and yellow, Ozzy howls at me with fun fangs and jam in his mouth. He looks like a brat who thinks he's scary. Anyway, the bad cover is forgotten when I put the CD on.

First the audience shouting: Ozzy! Ozzy! Ozzy! Then a howl of joy: Aouuuh! How are you doing? Then a completely infernal guitar riff, and mentally unstable, hellish drums. Then the voice of Ozzy playing off some doomsday-like visions with that clear, bright voice that's not shrill nor operatic, he just delivers the lines with great gusto. The music is serious, gloomy and ... awesome!

Little did I know then that all these wonderful Ozzy songs would turn out to actually be Black Sabbath songs, here recreated by Ozzy with a band, probably to be able to collect a larger part of the Sabbath pot. Later I would understand how it was all connected, not least I would go back and listen to old Sabbath. Few pieces of art matches my personality more than the sound on records like Paranoid,. I can’t explain it, but than music IS supernatural. It's about feeling that you belong in the music, and Ozzy's presence is an important part of that.

The next CD I buy, with my new best friend Ozzy, is "No More Tears" from 1991. The sound felt outdated even then, with fussy synths, and perhaps a bit of VERY raucous guitar strumming from Zakk Wylde, but the songs (half of which were written with Lemmy himself from Motorhead) are delightful.

I skipped all over 80s Ozzy, but eventually took it to my heart. After all, it is on energy bombs like Crazy Train and Mr. Crowley that Ozzy as a solo artist sparkles the most.

In my little world, I was quite alone in liking Ozzy. It was too old-fashioned for my friends, too satanic for my Christian family. Ozzy was not the hottest subject when he suddenly appeared as a reality TV star. Through the MTV series The Osbournes, new life was breathed into the career of the Prince of Darkness. There was a funny irony in the fact that the fallen rock star became the main character in the very first celebrity reality series that caught on.

What was also fascinating about The Osbournes was how little Ozzy himself seemed to care. It was refreshing then, and not least now, to see a person on TV who gave a damn, really was himself, and wasn't really that keen on attention. What's more, the chemistry between wife/manager Sharon and her spouse is unique and heartwarming, and is a relationship that should stand as a shining example for anyone who has tried to live together as a couple. Humor and patience seem to work, even when you have such inept children as in the Osbourne family.

Perhaps the point of having an idol is not that you find someone to look up to, that you want to be like, but more that you find a person who already looks a bit like you. There is solid comfort in rooting for a rock star who can be just as awkward, or even more so, than you, and do even dumber things than you. It doesn’t really matter if I skrew up. If Ozzy can get back on stage, I guess I can too! Ozzy is not athletic, not particularly smart, not particularly cool, and he doesn’t seem to believe he is any better or more important than others. He has the talent, the singing voice, the charisma and of course the charm. You can go a long way with charm and a silly dragon tattoo.